Det er dessverre fremdeles rikelig behov for drømmer om et bedre samfunn hvor alle føler at de har en plass

Siden 1890 har 1. mai vært arbeiderbevegelsens dag for å demonstrere for arbeidsfolks rettigheter og solidaritet mellom mennesker. Det er en dag for å bryte med passiv aksept av situasjoner og har blitt en del av identiteten til mange mennesker, grupper og til og med stater. Det er nesten som at stadig flere utenfor de tradisjonelle gruppene bak feiringen også gjør sin egne vri på dagen til å fremme egne formål. Med så mye fint knyttet til seg, hvorfor vekker dagen likevel frustrasjon i deler av samfunnet?